Hei,
Jeg heter LameDuck, og er visstnok anglofil.
Jeg har sett noen hundre Vålerenga-kamper. 200-250 av dem på Jordal Amfi, resten på Ullevål og Valle. Noen få på Bislett kan legges til. Jeg har reist litt, men ikke mye. Men turer med Bohembussen, Blue Lagune, Bøkkebussen, Greverudbussen etc. har det blitt til gressmatter og isflater et passe stykke unna Bislett Kebab.
Oppsummert: En passe god supporter som var der da det skjedde.
Problemet er at jeg i tillegg til å elske Vålerenga, elsker et annet lag.
Jeg vokste opp på 80-tallet. Den gang var tippekampen lørdagens høydepunkt, og barn ble på den tiden "kun" eksponert for engelsk fotball på TV. Norsk 1. divisjon ble spilt på søndager, og av og til fikk jeg lov til å sitte opp for å se Sportsrevyen. Det var en slags Dagsrevyen (wow, den så du ikke komme!) men med fokus på diskos, Trine Hattestad og fotballrunden. Litt Marius Rath og Jimmer'n kunne man også få med seg hvis Jon Herwig Carlsen jobbet den helgen.
Ellers ble vi fôret med engelsk ball, Nottingham Forest, Thorstvedt, Keegan og Manchester United.
Der og da ble mange elsk/hat-forhold skapt. Og ble det elsk, så kan du aldri endre på det.
Jeg forstår og anerkjenner, unge VIF-supportere og alle andre som synes jeg er en tufs, at det virker teit at jeg heier og hyler og griner for et lag som spiller sånn ca. tusen mil unna der jeg bor. Jeg godtar Ikaros og Isko-Boys at jeg aldri kan juble i samme rom som dere når Liverpool scorer.
Men for meg oppstod det en kjærlighet på 80-tallet som er like stor som din for Vålerenga.
FerdigDuck.
Jeg heter LameDuck, og er visstnok anglofil.
Jeg har sett noen hundre Vålerenga-kamper. 200-250 av dem på Jordal Amfi, resten på Ullevål og Valle. Noen få på Bislett kan legges til. Jeg har reist litt, men ikke mye. Men turer med Bohembussen, Blue Lagune, Bøkkebussen, Greverudbussen etc. har det blitt til gressmatter og isflater et passe stykke unna Bislett Kebab.
Oppsummert: En passe god supporter som var der da det skjedde.
Problemet er at jeg i tillegg til å elske Vålerenga, elsker et annet lag.
Jeg vokste opp på 80-tallet. Den gang var tippekampen lørdagens høydepunkt, og barn ble på den tiden "kun" eksponert for engelsk fotball på TV. Norsk 1. divisjon ble spilt på søndager, og av og til fikk jeg lov til å sitte opp for å se Sportsrevyen. Det var en slags Dagsrevyen (wow, den så du ikke komme!) men med fokus på diskos, Trine Hattestad og fotballrunden. Litt Marius Rath og Jimmer'n kunne man også få med seg hvis Jon Herwig Carlsen jobbet den helgen.
Ellers ble vi fôret med engelsk ball, Nottingham Forest, Thorstvedt, Keegan og Manchester United.
Der og da ble mange elsk/hat-forhold skapt. Og ble det elsk, så kan du aldri endre på det.
Jeg forstår og anerkjenner, unge VIF-supportere og alle andre som synes jeg er en tufs, at det virker teit at jeg heier og hyler og griner for et lag som spiller sånn ca. tusen mil unna der jeg bor. Jeg godtar Ikaros og Isko-Boys at jeg aldri kan juble i samme rom som dere når Liverpool scorer.
Men for meg oppstod det en kjærlighet på 80-tallet som er like stor som din for Vålerenga.
FerdigDuck.
Comment