Tweet
Quizlaget Abel Tasman, som så dagens røykblå lys en iskald januarkveld i 2002 vil ikke lenger bli å se på Bohemens fredagsquiz. Laget gikk bort i grålysningen lørdag 10. april 2010, etter lenge å ha vært plaget av sykdommen absentia major.
Som en skjebnens ironi skulle Abel Tasman utånde ganske nøyaktig 70 år og én dag etter at den tyske Kriegsmarinen tøffet opp Drøbaksundet. Dette var ikke første gangen laget så skriften på veggen: "Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veiet er du på vekten og funnet for lett", men alltid hadde det kommet tilbake. Nå ønsket imidlertid Abel Tasmans Eksekutivkomité ikke lenger å bære havre til den døende hesten. I stedet stoppet man dens pinsler med et dobbeltskudd fra en colt som visstnok skal ha tilhørt selveste Morgan Kane.
Eksekutivkomiteen gjorde med dette trolig noe mange mer enn én gang har ønsket å gjøre. Abel Tasman var lenge en omstridt deltaker på Bohemens fredagsquiz. Alt tidlig i lagets karriere ble karakteristikker som "kuppmakere" og "usurpere" tatt i bruk. Tasman-laget ble også notorisk beryktet for sitt, skal vi si noe overdrevne, inntak av koffeinpreparater i flytende form.
Med årene fikk likevel Abel Tasman en følelse av å bli respektert, og skal vi også driste oss til å si akseptert, av sine omgivelser. Om det var lagets seierrike inntreden på sportsquizen som gjorde utslaget, eller at det gikk opp for turneringsledelsen at spillergruppen faktisk var i stand til å drikke andre ting enn kaffe, skal være usagt. Men etter å ha tilbrakt sine første to leveår flakkende mellom polarbordet og søylene lenger innover i lokalet, fikk i alle fall Abel sitt faste bord, bak den lave veggen til høyre for inngangen.
Hjemmebanen kunne ikke helt måle seg med Nou Camp eller Bjørnehjørnet. Faktisk er det mer fristende å sammenlikne med Voldsløkka Grus. Vi velger imidlertid å la den ligge. Bordet ga Abel-spillerne ikke så rent få triumfer, og var definitivt et hjem for dem.
Men nå er det altså slutt, vorbei, finito, punktum finale. Spillergruppen har i løpet av det siste året skrumpet inn raskere enn leveren til en finsk alkoholiker, og jakten på erstattere har gått omtrent like dårlig som Vålerengas jakt på en goalgetter. Eksekutivkomiteens beslutning var derfor utvilsomt den eneste riktige, men det føles likevel en smule vemodig å formidle den.
Livet og quizen må imidlertid gå videre, som Arne Scheie en gang så treffende sa det. Vi hever derfor glasset, utbringer en skål for Bohemens vertskap og alle konkurrenter gjennom mange år, lyser fred over Abel Tasmans minne, og avslutter med de to siste ordene i hver eneste historie som noen gang er skrevet: "The fucking end."
J_Tasman (e.f.)
Som en skjebnens ironi skulle Abel Tasman utånde ganske nøyaktig 70 år og én dag etter at den tyske Kriegsmarinen tøffet opp Drøbaksundet. Dette var ikke første gangen laget så skriften på veggen: "Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veiet er du på vekten og funnet for lett", men alltid hadde det kommet tilbake. Nå ønsket imidlertid Abel Tasmans Eksekutivkomité ikke lenger å bære havre til den døende hesten. I stedet stoppet man dens pinsler med et dobbeltskudd fra en colt som visstnok skal ha tilhørt selveste Morgan Kane.
Eksekutivkomiteen gjorde med dette trolig noe mange mer enn én gang har ønsket å gjøre. Abel Tasman var lenge en omstridt deltaker på Bohemens fredagsquiz. Alt tidlig i lagets karriere ble karakteristikker som "kuppmakere" og "usurpere" tatt i bruk. Tasman-laget ble også notorisk beryktet for sitt, skal vi si noe overdrevne, inntak av koffeinpreparater i flytende form.
Med årene fikk likevel Abel Tasman en følelse av å bli respektert, og skal vi også driste oss til å si akseptert, av sine omgivelser. Om det var lagets seierrike inntreden på sportsquizen som gjorde utslaget, eller at det gikk opp for turneringsledelsen at spillergruppen faktisk var i stand til å drikke andre ting enn kaffe, skal være usagt. Men etter å ha tilbrakt sine første to leveår flakkende mellom polarbordet og søylene lenger innover i lokalet, fikk i alle fall Abel sitt faste bord, bak den lave veggen til høyre for inngangen.
Hjemmebanen kunne ikke helt måle seg med Nou Camp eller Bjørnehjørnet. Faktisk er det mer fristende å sammenlikne med Voldsløkka Grus. Vi velger imidlertid å la den ligge. Bordet ga Abel-spillerne ikke så rent få triumfer, og var definitivt et hjem for dem.
Men nå er det altså slutt, vorbei, finito, punktum finale. Spillergruppen har i løpet av det siste året skrumpet inn raskere enn leveren til en finsk alkoholiker, og jakten på erstattere har gått omtrent like dårlig som Vålerengas jakt på en goalgetter. Eksekutivkomiteens beslutning var derfor utvilsomt den eneste riktige, men det føles likevel en smule vemodig å formidle den.
Livet og quizen må imidlertid gå videre, som Arne Scheie en gang så treffende sa det. Vi hever derfor glasset, utbringer en skål for Bohemens vertskap og alle konkurrenter gjennom mange år, lyser fred over Abel Tasmans minne, og avslutter med de to siste ordene i hver eneste historie som noen gang er skrevet: "The fucking end."
J_Tasman (e.f.)
Comment