Originally posted by Nesrene
View Post
Dog mer hvordan enn hva.
Ishockey i Norge, sett bort fra "hockeytown" da, lider under å være en bakgårdsidrett som får spalte millimetere bare hver gang halvprofilerte fortballspillere har banka opp dama i fylla, hatt 17 polske arbeidere boende i en telefonkiosk, sendt slibrige SMSer til Jonas Gahr Støre (som forøvrig er ihuga Vålerengapatriot) eller lignende.
Det er altså innlysende at klubbene innenfor særidretten må ta ansvar selv og ikke vente på at mediagnomene skal rable og snattre så mye at folk (u)frivillig trekkes til de kalde arenaene.
Problemet rundt vår lille klubb, sett i et 10-års perspektiv bakover, synes å være at så lenge et tiltak (hva det nå enn måtte være) ikke giddes gjennomført med mindre det garantert trekker "mange". Likeså finnes det så og si ingen kontinuitet med tanke på publikumsomsorg og -forvaltning/-utvikling.
Poenget mitt er at hva som er et lite tiltak i dag fort kan bli en stor sak om X tid. Om man iverksetter 20 små tiltak er sjansen for at noen av de lykkes og "vokser seg store" langt mer tilstede enn at 1 stort tiltak lykkes. Dessuten er fallhøyden mindre hvis små tiltak feiler, langt mindre.
Jeg har selvfølgelig en haug av små og mikroskopiske tiltak svirrende rundt under hjernebarken - problemet er bare at det synes å være kjemisk renset for slikt tankegods i de deler av lokalene på Jordal som faktisk skulle brukt tankekraft og vilje på slikt.
Å skyldepeke på at klubben har begrensede resurser synes søkt, det har den ikke innenfor visse rammer. Problemet er kanskje at man ikke verdsetter det enkle. De små, de få? De som kanskje en dag om X tid vil bli langt flere fordi man iverksatte mye for de mange - altså mange små tiltak som hver for seg favner de og de.
Få "her og der" der blir mange i sum...
Wishful thinking? Ja, som nevnt er det kulturelt betinget, eller i dette tilfellet mangelen/fraværet av sådan...
Ha en fortreffelig uke! I ettermiddag skal vi endelig fryse igjen!
- Nes
Comment