Juni er kanskje den flotteste måneden å se fotball i Norge. Nydelige, lyse kvelder, magisk stemning. Du slipper å fryse. Det regner ofte mindre enn senere på sommeren. Og folk har ikke tatt ferie ennå. Men i år har vi blitt snytt for festen. Det har gått en måned siden forrige seriekamp for damer, og jammen må ikke også herrelaget vente over en måned på å få spille hjemmekamp igjen - og så er det VM-ferie. Én stakkars hjemmekamp mellom 26. mai og 5. august. Snart er det lengre mellom kampene om sommeren enn midtvinters.

Heldigvis har vi et damelag! Det blir endelig fotball på Intility igjen! Og denne gang det klassiske byderbyet i toppserien mellom Enga og Røa! Røa har vært best i byen 16 av de siste 17 åra. Vi har ikke slått de i serien siden 2014. Det er på tide! Og etter noen år hvor det har vært en liten utopi er det nå mulig! Og lite hadde vært deiligere. Røa har de siste sesongene vært det mest usympatiske og skitneste laget i norsk damefotball. Geir Nordby ser virkelig ut til å få ut det verste i folk. I fjor ble Ingrid Søndenå skalla ned i treningskamp mot Røa. Resten av sesongen kjempet Line Holter og Marita Holmen Iversen en intens kamp om hvem som skulle være damefotballens mest grisete, og de to kapret elegant de to øverste plassene på NFFs statistikk over flest gule kort. Den samme statistikken toppes naturligvis også i år av en Røa-spiller, og treningskampen før sesongen er noe av det drøyeste jeg har sett i damefotball. Stygge taklinger og etterslengere over en lav sko - også i en treningskamp da. Selv kreative Therese Sessy Åsland så ut til å ha mistet troen på egne ferdigheter og fremsto som inkarnasjonen av antifotball. Det er på tide å stoppe både antifotballen og Røa-hegemoniet i hovedstaden. Og du er invitert til å være med på det!

(Gamle toppserietravere kan kanskje også glede seg til gjensyn med Ina Skaug, Frida Lyshoel og Synne Sofie Christiansen. De ønsker vi alt godt - bortsett fra mot oss da)